Tegning av Viktor Wold

Den utvalgte 11

«Lorenzo! Lorenzo!» Jeg sto der og gråt. Han lo der og råtnet. «Gå. Dette er min fremtid. Jeg ble skapt for å slåss for min far, og en annen ting. Jeg var ikke alltid en sort engel, Othelia. Jeg falt.» Sa han mens resten av kroppen grodde til jorden. «Falt? Hva? Hva mener du?» Spurte jeg og var helt våt i ansiktet. Han reiser armen, sånn at den står rett mot henne. Jeg ser først bare hvitt, så får jeg bilder i hodet mitt. Jeg var i slottet, og jeg var sånn ca. 13 kanskje. Jeg var ute, og det snødde. Så kom en fyr, som var litt eldre enn meg, med mørkt hår. Det var Lorenzo. Han var en engel, hvit engel. Han var skytsengelen min faktisk. Jeg så flere øyeblikk der han reddet meg, beskyttet meg, og masse sånt. «Jeg har ikke vært ondt. Jeg ble tvunget. Hvordan, det får du vite, hvis du ser meg i mitt neste liv.» Han hadde øynene halvåpne. «Jeg elsker deg, Othelia. Elsker du meg?» Spurte han. Jeg gråt enda mer. «Jeg skal få deg tilbake. Jeg lover.» Han lukket øynene, og stoppet å puste. Jeg gikk for å hjelpe vennene mine. «Vel, det tok sin tid da.» Sa Maria. «Glad for å se deg og, Maria.» Sa jeg og smilte, og hun smilte tilbake.

«Er den engelen død eller?» Spurte Linus. «Ja, jeg tror nok han er det, se på han da. Jeg mener, det er ikke hver dag en engel råtner og dør.» Sa Cindy. Linus hadde ikka lagt merke til henne før nå, fordi de hadde det så travelt med å finne portalen. Han stirret på henne, nesten siklet etter henne faktisk. Hun bare smilte. «Få han tilbake, hvordan skal du klare det da liksom?» Spurte den irriterende dobbeltgjengeren min. «Jeg vet ikke. Men han fortjener ikke å dø. Dere kommer ikke til å tro hva han viste meg.» Sa jeg. «Jo, hvis han har vært skytsengelen din, så.» Sa Carlos. Det virket som om hav var sint. «Men, hvordan viste dere det?» «Fordi Othelia. Han var ikke den eneste som var skytsengelen din.» Sa Carlos. Han stirret på meg, og da forsto jeg. «Har du vært skytsengelen min? Har du vært en engel assa?» Spurte jeg. Carlos? En engel? Hvordan var det mulig? «Jeg har ikke alltid fram vingene mine, Othelia. Jeg er ikke utviklet til en full voksen engel helt ennå, så jeg kan ikke ta de ut når jeg vil. De bare kommer ut i nødssituasjoner, eller om noen er i fare.»

«Wow, det er.. ehm rart, jeg trodde ikke man kunne ha 2 skytsengler, men javel.» Det var rart, tenkte jeg da. Det var veldig kaldt, og jeg kjente jeg var iskald i hendene mine. Jeg tok den ene opp, og gispet. «Hva er det?» Spurte Filip. Jeg snudde meg og viste hånda mi. Alle gispet. «Othelia, vi må få deg til dronningen. Nå..» Sa Cindy. Hun stoppet. «Men vi kan jo ikke klare det, det er jo iskaldt, hun kommer til å dø før vi engang er framme. Cindy, klarer du å teleportere oss?» Spurte Carlos. «Nei, ikke så mange, og jeg kan ikke teleportere dit og tilbake og ta med resten, det blir veldig vanskelig. Beklager, Othelia!» Sa hun og så ut som om hun nettopp hadde ødelagt et av smykkene til moren sin, og var veldig lei seg. «Det går fint. Men, jeg er en Flame Oinic eller hva nå enn dere sa. De må jo være ett eller annet sted, hvis det er flere. Jeg mener, hvertfall ikke her, fordi det er kaldt og snø overalt..» Spurte jeg. «Ja de er ett sted. I et annet rike. Men den portalen har Decilian gjemt. Han har gått inn i den og sugd seg ondskap, og har tatt meg seg soldater. Nå er de døde da. Og kun Decilian og Lorenzo vet hvor den er. Det er Flame Hell. De kaller det for det fordi, jeg mener, det er ett helvete, og Flame Oinic’s og mange andre skapninger vi ikke vet om enda lever der. Hvis du går gjennom portalen, Så blir du der for alltid. Ingen som går inn, klarer å komme seg ut, untatt Decilian.» Sa Carlos. Alle så ned. Dette så bare ut til å aldri ta slutt..

Skrevet av Vanesa og Cie

Den utvalgte 10

Jeg våknet, og var veldig svimmel. Hodet mitt gjorde kjempe vondt. Jeg var fortsatt i slottet til den onde moren min. Hun lo fortsatt der, og hun så veldig blek ut. Jeg gikk bare ut, fordi jeg trengte frisk luft, og ventet på å se vennnene mine. Men de var ikke der. Det var bare spor av dem igjen. Jeg hadde fått frisk luft, og fulgte etter dem. Jeg kunne se spor av noe jeg ikke helt forsto hva var, helt til jeg fikk ett bilde i hode. Det var vinger. Vingene til Lorentzo. Hvorfor var de sånn? Hun fikk ett til bilde inni hodet. Hvorfor får jeg sånne bilder? Dette bildet viste at Lorenzo var slengt av noen, men jeg kunne ikke se hvem. Det var veldig tåkete. Jeg kunne se en mann, men det var ikke klart. Han så ut som typisk James bond. Han holdt en eller annen stokk. Jeg forsto hva det var etter hvert.. De hadde blitt kidnappa.. av Decilian. Jeg måtte løpe så fort jeg kunne ette spora. Det begynte å bli mørkere og mørkere desto nærmere jeg kom. Det var enda en hule, men denne her vare bare fyllt med mørket. Jeg gikk nærmere. Det var en annen inngang, og der sto Decilian. Jeg kunne ikke beskrive han, han var så ond.

Og det mest sjokkende, vedsiden av han sto Lorenzo, han sto og smilte ond, men bak smilet kunne jeg se at han hadde et skjult trist fjes. «Decilian, hva er det du vil? Slipp vennene mine fri, så kan du få hva du vil.» Sa jeg. Jeg så på vennene mine som sto der og hang. De prøvde å si meg noe, men jeg kunne ikke skjønne hva det var. «Åh, kjære, jeg trenger deg. Jeg trenger portalen til å bli ødelagt, så du ikke stikker av med alle kreftene dine. Du skjønner virkelig ikke hva du blir utviklet til du?» Sa han. Jeg så forvirret og spørrende på han. «Du blir utviklet til en Flame Oinic.» Jeg hadde ingen anelse om hva han sa. Hva er det? Jeg så på Karlos og Cindy. De stirret på Decilian. Det samme gjorde Lorenzo, og han så mer sjokket ut enn jeg var. «Ja. Flamer’s tåler ikke snø. Men se her, du er jo i Snow Lizard, der hvor det er snø, is og det er kaldt overalt. Alle snø dyr, snø rever og snø leoparder er fra nå av fiendene dine. Hvis de lukter lukten din, er du dø. Så kort sagt, du tåler ingenting kaldt.» Han lo ondt. «MmmMMm!» sier Carlos. Decilian går og tar av teipen som han hadde foran munnen. Han pustet dypt og sa «Hvordan ble hun en Flame Oinic? Hvordan klarte hun det?» Sa han, og så rasende ut. Det så ut som om han skulle eksplodere. «Jo, du skjønner, når hun gikk i isbadet, og døde, og udøde igjen, det kan gi konsekvenser, så ..» Før han ble ferdig, stoppen han og så på Carlos igjen. Carlos stirret på Lorenzo. Lorenzo så ned. «Gjorde du det?» Spurte Carlos Lorenzo. «Jeg måtte. Jeg fikk ordre av min far.» Jeg så på Lorenzo. «Far? Hva? Hvorfor har du ikke sagt det?!» Jeg merka at jeg skrek til han. «Han er min far. Ville ikke du gjort det samme?» Sa han. Jeg tenkte meg om. «Nei. Ikke hvis han var så ond. Eller hun. Jeg kommer aldri til å kalle Ondina Mamma. Aldri!» Jeg skrek igjen. Lorenzo og alle sammen stirret på meg. «Fascinerende.» Sier Decilian. «Du brenner allerede.» Jeg så rundt meg. Det var flammer, men ingen brannmerker eller sår. Det svidde ikke engang. Jeg tenkte hva jeg skulle gjøre. Jeg klarte ikke mer, og det var da ordene datt ut av meg. «Kranta di smerosa!» Jeg tok henda mi opp, holdt den mot Decilian og han begynte å brenne. Jeg hørte han skrike. «Mine sønner og brødre, utslett henne!» Sa han. Mange sorte engles sto bak han, og de kom nærmere og nærmere. Det datt flere ord av meg, og det begynte å brenne i bakken. Flammene gikk mot englene, og vingene dems brant, så kroppen. 1 etter 1 falt ned. Til slutt, var det en haug av døde engler. Ett lys, et lyst lys kom mot dem, og de fløy opp. Etter det, var det ingen spor av dem igjen. Det var bare meg, Decilian, Lorenzo og vennene mine som skulle se meg dø. Men nei. Ikke denne gangen. Jeg skal ha selvtillit og klare og drepe Decilian. Jeg skal bruke all min kraft, selv om jeg dør. Lorenzo gikk bak meg, og jeg følte at han ga meg en bok. Jeg tok den, og så inni. The Magic Book? Det sto mange trylleformler! Jeg slo opp i en side. Der sto det hvordan man kunne drepe en leder av sorte engler. Det var en litt lang formel, så du måtte si flere og flere ganger. «Hva er det du har der?» Sier Decilian. «Hesmatos killer, hestatos cul, hesmatos..» Jeg følte at jeg ble svakere og svakere. Decilian begynte å ta opp hånda si, og holde den mot meg. Han sa ingenting, men jeg begynte å få ett kutt i armen, og jeg begynte å blo. Jeg mistet boka ned i bakken, og falt ned på knærne.

Lorenzo begynte å gå mot meg, men Decilian dyttet han vekk. Lorenzo lo der med lukket øyne og fikk ett sår i panna. Vennene mine sto der         og heiet på meg. Jeg fortsatte. «Hesmatos killer, hesmatos cul, hesmatos killer, hesmatos kilcul!» Jeg kastet hendene mine mot Decilian, og han føyk bakover. Jeg gikk mot han. «Dette er det siste du noen gang gjør. Farvel.» Sa jeg og stirret på ham imens han begynte å råtne. «Synd for deg. Du finner aldri portalen. Jeg ødelegget den.» Etter han hadde sagt det, lukket han øynene. «Hva? Nei! Hva gjør jeg nå!» Jeg så på Lorenzo. Han begynte å råtne sammen med Decilian.

Skrevet av Vanesa og Cie                                                                                                                                                  

"Jurassic land"

Tegnet av Victor Wold

Den utvalgte 9

Den utvalgte 9

Jeg løp bort til vennene mine og ga dem en veldig stor klem. «Hvordan i huleste kom dere hit?» spurte jeg og så på dem, og var bare altfor glad. «Vel, det er en veldig lang historie. Vi så at du var borte, så vi lurte. Vi gikk veldig langt inn i skogen egentlig, og stil slutt så vi ett sterkt lys. Når vi gikk nærmere, snublet vi og liksom, falt inn. Etter det, kom vi til et mørkt sted, og det var veldig skummelt egentlig. Vi fikk i til og med klær på oss, og vi var plutselig helt forandret. Snakker om forandret, så har du forandret deg Siri.» Sa Linus og stirret på meg. «Hun heter Othelia.» Sa Carlos og smilte. «Nei, jeg tror dere tar feil, hun heter Siri.» Så begynte de å krangle, og jeg kjente jeg ikke orket mer. «Stopp dere! Vi er ikke her for å krangle, men få meg tilbake.» Etter at jeg var ferdig med å snakke, holdt alle munn. Ondina, eller moren min, eller hva nå enn hun var, stirret bare på oss og smilte et ondt smil. «Du må hjelpe oss med å få ned Decilian, og finne den andre hersens portalen. Nå, med en gang liksom.» Sa Katarina og brøt stillheten.

«Åh, beklager, jeg er redd jeg ikke kan hjelpe dere mine barn. Jeg har ikke mine krefter lenger, De har Decilian tatt.» Hun var ikke engang trist eller sur for det, hun hørtes ut som en normal ond dame. «Hva er det du snakker om?» spurte endelig Cindy. «Decilian trengte Ondina sine krefter så han kan ødelegge portalen. Ondina sine krefter er ikke nok til å ødelegge den, men sammen med Decilian sine, er det veldig mektige krefter.» Sa Lorenzo, og jeg så han følte at noe av det var skylden hans. «Jeg er virkelig lei meg Othelia, jeg mente ikke å gjøre det assa, men..» jeg avbrøt han. «Det går bra, vi finner den før dem. Jeg mener, de vet vel ikke hvor portalen er, vet de?» spurte jeg. «Nei, men de har noe som kan hjelpe dem med å finne den. De har en Finder..» Sa Lorenzo. «Hva i huleste er en Finder?» Spurte Filip. «En Finder er en slags krystall som brukes for å finne portalen, den lyser når du er nær den, men den kan ikke lyse med mindre du er i det stedet som er nær portalen.» Filip, Linus og Maria sto bare der med åpen munn og skjønte ingenting.

«Åh, det minner meg på Siri! Eller Othelia, eller hva nå enn du heter,» jeg sendte han ett blikk at jeg forteller alt senere. Han dro ut noe fra sekken. «jeg fant denne krystallen i hula, jeg måtte bare ha den siden den var så fin. Lorenzo gikk rett bort til han, og han rørte meg litt med vingene. Han dro krystallen ut fra hendene til Filip. «Det er en Finder!» sa Cindy som gikk bort og sto ved siden av Lorenzo og så på den. «Kom igjen dam hva venter vi på? Men Maria, husker dere veien bort fra der dere kom ut?» spurte jeg. Hun nikket. «Jeg gjør, kom igjen, følg meg.» Linus begynte å gå ut, og alle fulgte etter han, unntatt meg. Lorenzo så bak og vinket til meg at jeg skulle komme. «Jeg kommer snart, bare gå dere så tar jeg dere igjen!» sa jeg. Han nikket, og gikk ut. Det ble en veldig pinlig stillhet etter at alle gikk. «Er du den ekte moren min?» spurte jeg. Veldig fin start på en samtale, ikke sant? Sa jeg sarkastisk til meg selv. «Det har ikke noe å si. Vi er alene nå, og som du så i synet ditt, skal jeg endelig kverke deg. Jeg hørte at dørene ble lukket, og jeg trakk meg tilbake.

«Jeg er din egen datter og du vil kverke meg? Vet du, når jeg fikk høre at min mor ikke var min ekte mor, så lengtet jeg etter å få møte den ekte moren min. Nå har jeg ikke lyst til det lenger.» Jeg så at hun ble litt trist i ansiktet, men det gikk 5 sekunder og hun lo. «Jeg ville aldri ha deg. Jeg ville bare ha dine krefter.» Hun kom nærmere og nærmere, og jeg kjente at jeg ble rasende. «Haja di kru esmatos!» Jeg  følte meg veldig mektig, og rundt meg, så lyste jeg et kraftig lys. Jeg så moren min fløy bak, og jeg så det ble tåkete, og tåkete.. så ble det svart. Det siste jeg husket, var drømmen min, jeg var på ett sted jeg ikke kunne forklare, det var bare uavgrenset gress.

Skrevet av Vanesa Og Cie 

Tenkehjørnet uke 48

Hva sa den gule bananen til den grønne bananen?

Skrevet av Malin og Thilde

Den utvalgte 8

«Du har blitt utviklet, så nå kan du se syner,» sier Katarina. «men da kan jeg gå inn istede for deg, sånn at hun ikke kverker deg da.» Hun himlet med øynene. Jeg sendte henne ett blikk som sa takk. «Vi må gå og komme oss videre. Vi finner en løsning etter det.» Carlos så litt sint ut når han sa det, og trist i den samme tiden. Jeg hørte Cindy og Carlos hviske foran meg og Katarina. «Du trenger ikke bli sjalu, du vet hun aldri kommer til å bli sammen med han.» Sa Cindy. Hun så bak, og fortet seg. «Vi må klatre på lianene og slenge oss. Vi har ikke noe annet valg.» Carlos begynte å hoppe, og jeg hørte gisp fra de 2 jentene. Så var han allerede på den andre siden. Etter han, hoppet Cindy, og Katarina rett etter. De vinket av jeg skulle komme, jeg hadde egentlig ingen erfaring, men jeg måtte, så jeg hoppet.

Jeg var livredd, med prøvde, og klarte meg bra, helt til jeg mistet balangsen. Jeg slang meg veldig høyt opp, og begynte å falle sakte ned. Jeg hørte på folk som ropte på meg. Men jeg stoppet og falle ned. Det var noen som grep tak i meg. Det føltes ut som en engel, men når jeg så opp, var det ikke en jeg forventet, en hvit engel, en snill en, men istede var det Lorenzo. Han tok meg ned, og slapp meg forsiktig. «Bare hyggelig.» Sa han og tok det sjarmerende guttesmilet. «Hva søren er det du gjør her? Vil du slåss eller?» Carlos kom fram og var så klar til å slåss. «Nei, altså gutter, nå driter dere i å være sånn. Hva er greia med dere 2?» sier Katarina. Lorenzo himlet med øynene, og sa ingenting. Carlos sto bare der og stirret. «Decilian ba meg lete etter Othelia og Katarina. Vi trenger dobbelt gjenger blod for at Decilian skal leve.» Sa Lorenzo. «Hvorfor gjør du det? Og tror du vi bare skal levere de til dere? Kan ikke du liksom bli The nice guy for en tid? Othelia kan faktisk dø. Decilian bare bruker deg som en slave, og du velger fortsatt å stå nær hans side.» Sa Cindy. Jeg kunne se at Lorenzo bare sto der og stirra. Han så litt trist ut. «Kom igjen da, vi vet du bryr deg om Othelia.» Sa Katarina. Jeg kjente jeg ble helt rød i kinnene. Jeg møtte blikket hans, og øynene hans glitret. «Greit. Men hvis Decilian finner ut, så..» «Å herregud, sa vi ikke noe nå nettopp?» sa Katarina.


Jeg så han holdt munn med en gang. «Greit, greit. Skal dere til Ondina, moren til Othelia?» sa Lorenzo. «Moren min?» sier jeg. Alle ble helt stille. «Noe mer dere skal fortelle meg eller?» Jeg følte at jeg ble rasende. Å ikke fortelle meg at moren min var en ond dronning, orket jeg bare ikke. Jeg gikk fort forbi, så meg ikke for, og nok en gang, falt igjen. Holdt på å falle egentlig, til noen tok meg imot. «Du må virkelig slutte å falle,» sier Lorenzo. Ha så meg rett i øyene imens han holdt meg. Jeg så Calos sitt blikk, og rev meg ut fra henende til Lorenzo. «Jeg kan prøve å telepotere oss bort, men lover ikke noe,» sier Cindy og rekker hendene til oss. Vi holder hverandre i hendene, og jeg ser at Lorenzo og Carlos er på hver sin side av meg. Vi ser et blink så er vi teleportert til et annet sted.

Vi kommer bort til et slott som lignet på det i synet mitt. Det var Ondina sitt. Vi gikk sakte inn og hørte en samtale mellom hun og noen tenåringer. Vi gikk inn å jeg så at dem så kjent ut. «Siri?» hører jeg en stemme si. «Maria?»