Den utvalgte 11

«Lorenzo! Lorenzo!» Jeg sto der og gråt. Han lo der og råtnet. «Gå. Dette er min fremtid. Jeg ble skapt for å slåss for min far, og en annen ting. Jeg var ikke alltid en sort engel, Othelia. Jeg falt.» Sa han mens resten av kroppen grodde til jorden. «Falt? Hva? Hva mener du?» Spurte jeg og var helt våt i ansiktet. Han reiser armen, sånn at den står rett mot henne. Jeg ser først bare hvitt, så får jeg bilder i hodet mitt. Jeg var i slottet, og jeg var sånn ca. 13 kanskje. Jeg var ute, og det snødde. Så kom en fyr, som var litt eldre enn meg, med mørkt hår. Det var Lorenzo. Han var en engel, hvit engel. Han var skytsengelen min faktisk. Jeg så flere øyeblikk der han reddet meg, beskyttet meg, og masse sånt. «Jeg har ikke vært ondt. Jeg ble tvunget. Hvordan, det får du vite, hvis du ser meg i mitt neste liv.» Han hadde øynene halvåpne. «Jeg elsker deg, Othelia. Elsker du meg?» Spurte han. Jeg gråt enda mer. «Jeg skal få deg tilbake. Jeg lover.» Han lukket øynene, og stoppet å puste. Jeg gikk for å hjelpe vennene mine. «Vel, det tok sin tid da.» Sa Maria. «Glad for å se deg og, Maria.» Sa jeg og smilte, og hun smilte tilbake.

«Er den engelen død eller?» Spurte Linus. «Ja, jeg tror nok han er det, se på han da. Jeg mener, det er ikke hver dag en engel råtner og dør.» Sa Cindy. Linus hadde ikka lagt merke til henne før nå, fordi de hadde det så travelt med å finne portalen. Han stirret på henne, nesten siklet etter henne faktisk. Hun bare smilte. «Få han tilbake, hvordan skal du klare det da liksom?» Spurte den irriterende dobbeltgjengeren min. «Jeg vet ikke. Men han fortjener ikke å dø. Dere kommer ikke til å tro hva han viste meg.» Sa jeg. «Jo, hvis han har vært skytsengelen din, så.» Sa Carlos. Det virket som om hav var sint. «Men, hvordan viste dere det?» «Fordi Othelia. Han var ikke den eneste som var skytsengelen din.» Sa Carlos. Han stirret på meg, og da forsto jeg. «Har du vært skytsengelen min? Har du vært en engel assa?» Spurte jeg. Carlos? En engel? Hvordan var det mulig? «Jeg har ikke alltid fram vingene mine, Othelia. Jeg er ikke utviklet til en full voksen engel helt ennå, så jeg kan ikke ta de ut når jeg vil. De bare kommer ut i nødssituasjoner, eller om noen er i fare.»

«Wow, det er.. ehm rart, jeg trodde ikke man kunne ha 2 skytsengler, men javel.» Det var rart, tenkte jeg da. Det var veldig kaldt, og jeg kjente jeg var iskald i hendene mine. Jeg tok den ene opp, og gispet. «Hva er det?» Spurte Filip. Jeg snudde meg og viste hånda mi. Alle gispet. «Othelia, vi må få deg til dronningen. Nå..» Sa Cindy. Hun stoppet. «Men vi kan jo ikke klare det, det er jo iskaldt, hun kommer til å dø før vi engang er framme. Cindy, klarer du å teleportere oss?» Spurte Carlos. «Nei, ikke så mange, og jeg kan ikke teleportere dit og tilbake og ta med resten, det blir veldig vanskelig. Beklager, Othelia!» Sa hun og så ut som om hun nettopp hadde ødelagt et av smykkene til moren sin, og var veldig lei seg. «Det går fint. Men, jeg er en Flame Oinic eller hva nå enn dere sa. De må jo være ett eller annet sted, hvis det er flere. Jeg mener, hvertfall ikke her, fordi det er kaldt og snø overalt..» Spurte jeg. «Ja de er ett sted. I et annet rike. Men den portalen har Decilian gjemt. Han har gått inn i den og sugd seg ondskap, og har tatt meg seg soldater. Nå er de døde da. Og kun Decilian og Lorenzo vet hvor den er. Det er Flame Hell. De kaller det for det fordi, jeg mener, det er ett helvete, og Flame Oinic’s og mange andre skapninger vi ikke vet om enda lever der. Hvis du går gjennom portalen, Så blir du der for alltid. Ingen som går inn, klarer å komme seg ut, untatt Decilian.» Sa Carlos. Alle så ned. Dette så bare ut til å aldri ta slutt..

Skrevet av Vanesa og Cie