Den utvalgte 10

Jeg våknet, og var veldig svimmel. Hodet mitt gjorde kjempe vondt. Jeg var fortsatt i slottet til den onde moren min. Hun lo fortsatt der, og hun så veldig blek ut. Jeg gikk bare ut, fordi jeg trengte frisk luft, og ventet på å se vennnene mine. Men de var ikke der. Det var bare spor av dem igjen. Jeg hadde fått frisk luft, og fulgte etter dem. Jeg kunne se spor av noe jeg ikke helt forsto hva var, helt til jeg fikk ett bilde i hode. Det var vinger. Vingene til Lorentzo. Hvorfor var de sånn? Hun fikk ett til bilde inni hodet. Hvorfor får jeg sånne bilder? Dette bildet viste at Lorenzo var slengt av noen, men jeg kunne ikke se hvem. Det var veldig tåkete. Jeg kunne se en mann, men det var ikke klart. Han så ut som typisk James bond. Han holdt en eller annen stokk. Jeg forsto hva det var etter hvert.. De hadde blitt kidnappa.. av Decilian. Jeg måtte løpe så fort jeg kunne ette spora. Det begynte å bli mørkere og mørkere desto nærmere jeg kom. Det var enda en hule, men denne her vare bare fyllt med mørket. Jeg gikk nærmere. Det var en annen inngang, og der sto Decilian. Jeg kunne ikke beskrive han, han var så ond.

Og det mest sjokkende, vedsiden av han sto Lorenzo, han sto og smilte ond, men bak smilet kunne jeg se at han hadde et skjult trist fjes. «Decilian, hva er det du vil? Slipp vennene mine fri, så kan du få hva du vil.» Sa jeg. Jeg så på vennene mine som sto der og hang. De prøvde å si meg noe, men jeg kunne ikke skjønne hva det var. «Åh, kjære, jeg trenger deg. Jeg trenger portalen til å bli ødelagt, så du ikke stikker av med alle kreftene dine. Du skjønner virkelig ikke hva du blir utviklet til du?» Sa han. Jeg så forvirret og spørrende på han. «Du blir utviklet til en Flame Oinic.» Jeg hadde ingen anelse om hva han sa. Hva er det? Jeg så på Karlos og Cindy. De stirret på Decilian. Det samme gjorde Lorenzo, og han så mer sjokket ut enn jeg var. «Ja. Flamer’s tåler ikke snø. Men se her, du er jo i Snow Lizard, der hvor det er snø, is og det er kaldt overalt. Alle snø dyr, snø rever og snø leoparder er fra nå av fiendene dine. Hvis de lukter lukten din, er du dø. Så kort sagt, du tåler ingenting kaldt.» Han lo ondt. «MmmMMm!» sier Carlos. Decilian går og tar av teipen som han hadde foran munnen. Han pustet dypt og sa «Hvordan ble hun en Flame Oinic? Hvordan klarte hun det?» Sa han, og så rasende ut. Det så ut som om han skulle eksplodere. «Jo, du skjønner, når hun gikk i isbadet, og døde, og udøde igjen, det kan gi konsekvenser, så ..» Før han ble ferdig, stoppen han og så på Carlos igjen. Carlos stirret på Lorenzo. Lorenzo så ned. «Gjorde du det?» Spurte Carlos Lorenzo. «Jeg måtte. Jeg fikk ordre av min far.» Jeg så på Lorenzo. «Far? Hva? Hvorfor har du ikke sagt det?!» Jeg merka at jeg skrek til han. «Han er min far. Ville ikke du gjort det samme?» Sa han. Jeg tenkte meg om. «Nei. Ikke hvis han var så ond. Eller hun. Jeg kommer aldri til å kalle Ondina Mamma. Aldri!» Jeg skrek igjen. Lorenzo og alle sammen stirret på meg. «Fascinerende.» Sier Decilian. «Du brenner allerede.» Jeg så rundt meg. Det var flammer, men ingen brannmerker eller sår. Det svidde ikke engang. Jeg tenkte hva jeg skulle gjøre. Jeg klarte ikke mer, og det var da ordene datt ut av meg. «Kranta di smerosa!» Jeg tok henda mi opp, holdt den mot Decilian og han begynte å brenne. Jeg hørte han skrike. «Mine sønner og brødre, utslett henne!» Sa han. Mange sorte engles sto bak han, og de kom nærmere og nærmere. Det datt flere ord av meg, og det begynte å brenne i bakken. Flammene gikk mot englene, og vingene dems brant, så kroppen. 1 etter 1 falt ned. Til slutt, var det en haug av døde engler. Ett lys, et lyst lys kom mot dem, og de fløy opp. Etter det, var det ingen spor av dem igjen. Det var bare meg, Decilian, Lorenzo og vennene mine som skulle se meg dø. Men nei. Ikke denne gangen. Jeg skal ha selvtillit og klare og drepe Decilian. Jeg skal bruke all min kraft, selv om jeg dør. Lorenzo gikk bak meg, og jeg følte at han ga meg en bok. Jeg tok den, og så inni. The Magic Book? Det sto mange trylleformler! Jeg slo opp i en side. Der sto det hvordan man kunne drepe en leder av sorte engler. Det var en litt lang formel, så du måtte si flere og flere ganger. «Hva er det du har der?» Sier Decilian. «Hesmatos killer, hestatos cul, hesmatos..» Jeg følte at jeg ble svakere og svakere. Decilian begynte å ta opp hånda si, og holde den mot meg. Han sa ingenting, men jeg begynte å få ett kutt i armen, og jeg begynte å blo. Jeg mistet boka ned i bakken, og falt ned på knærne.

Lorenzo begynte å gå mot meg, men Decilian dyttet han vekk. Lorenzo lo der med lukket øyne og fikk ett sår i panna. Vennene mine sto der         og heiet på meg. Jeg fortsatte. «Hesmatos killer, hesmatos cul, hesmatos killer, hesmatos kilcul!» Jeg kastet hendene mine mot Decilian, og han føyk bakover. Jeg gikk mot han. «Dette er det siste du noen gang gjør. Farvel.» Sa jeg og stirret på ham imens han begynte å råtne. «Synd for deg. Du finner aldri portalen. Jeg ødelegget den.» Etter han hadde sagt det, lukket han øynene. «Hva? Nei! Hva gjør jeg nå!» Jeg så på Lorenzo. Han begynte å råtne sammen med Decilian.

Skrevet av Vanesa og Cie