Den utvalgte 7

«Din onde tvilling bror? Ja jeg trodde jeg hadde sett han et sted.»  «Du har sett meg.» Sier Dr.Deaton, eller vi tror det er han hvert fall. Alle så på han, så kjente jeg de onde sjarmerende blikket. Det var Lorenzo! Så skiftet han seg om til seg selv. «Å, din …. Dritt sekk!» sa Cindy endelig. Han lo sin onde latter. «Å, hver så snill da Cindy, dere var dumme selv som lot dere manipulere av Dr.Deaton med det isbadet.» Sa han ondt. Først forsto vi ingenting, og det ble stille. Så sa endelig Carlos: «Din forræder. Du fikk han til å gjøre det, så han lot Othelia i isbadet for lenge, og fikk deg til å gjenopplive deg selv. Dumt assa. Vel, jeg har min oppgave å gå til Decilian, lederen av sorte engler.» Alle ble helt stille, og jeg kunne se frykten i øynene til Carlos og Cindy. Lorenzo kom mot meg, og sto så tett at han berørte meg, og så meg i øynene. «Du har så mye å lære, kjære deg. Takk forresten. Og lykke til med den andre portalen.» Han var ferdig med å si det, og etter det, kysset han meg på kinnet. Cindy sto der med store øyne, og jeg kunne se sjalusien i øynene til Carlos. «Dere, slapp av, tror dere virkelig det blir han og meg? Ikke engang om han var den siste på planeten.

Cindy sa hysj til meg, og jeg så bak. Han sto der, og hørte etter. Jeg kunne se at han ble litt tristheten i ansiktet, men han kastet kun ett blikk på meg, og snudde seg tilbake og fløy. Jeg sverger, det var som ett lite jordskjelv da han fløy vekk. «Hvem i helsike er Decilian?» spurte jeg nysgjerrig. «Det er lederen av sorte engler, som Enzo sa. Han er skikkelig maktfull, og kan være kjempe farlig. Carlos tok fingeren foran munnen og hysjet på oss. Vi skjønte ikke hva han mente, helt til vi selv hørte skritt. Vi trakk oss tilbake. «Dr.Deaton, jeg trenger din hjelp med å finne hun.. Å du gode gudinne!» Jeg sto opp, og stirret. Var det bare ett speil, eller? «Er du Othelia?» spurte hun. Jeg nikket sjokkert. Det var ikke ett speil, men ett ekte menneske. Ett menneske som var prikk lik meg. Det var tvillingen min, dobbelt gjenger eller noe sånt. «Dere må hjelpe meg finne Ondina. Nå, med en gang liksom» for å si det sånn, første inntrykk jeg fikk av henne var en skikkelig selvopptatt diva. «Og, liksom hvorfor skal vi hjelpe deg med å finne den onde dronninga Ondina, Katarina?» spurte Cindy. Det så ut som om de hadde kranglet før eller no. «Fordi det er den eneste dama som kan hjelpe oss med å få vekk Decilian og gjøre slutt på han for alltid liksom» sa hun. Vi sto der og stirret på henne.

«Ja da, jeg møtte på Lorenzo. Han er jammen meg en kjekkas,» sa hun og smilte like ondt som han. «så vi trenger å gå til den skogen.» «Jeg er enig med hun. Vi bør gå, fordi jeg vil gjerne hjelpe dere, men hvis Iris skal hjelpe oss, og jeg skulle liksom kjempe med hun, så bør vi finne på noe.» Sa jeg. «Å, så dere har ikke fortalt det til henne enda?» Min dobbel gjenger sto der og så på vennene mine som små 2 barn som nettopp hadde tatt på seg trusa i hode. «Fortalt hva da?» spurte jeg. De så på hverandre. Wow, livet mitt er fult med rare hemmeligheter, liksom, alt dette her. Jeg kommer til eksplodere hvis jeg får vite mer rart. Cindy rakk hånda til meg og Carlos, og nikket med hodet til Katarina. Vi holdt sammen, så var det ett sterkt lys igjen. Jeg husket ikke mere etter det.

Jeg var midt i ørken, bare at det var mye mørkere og eklere enn vanlig. Jeg så et digert slott som var mørkt, og det fløy flaggermus og ekle fugler rundt det. «Kom til meg, kom til meg..» Jeg hørte en stemme, den var ikke så klar, men selv i nattens stillhet kunne jeg høre den. Jeg fulgte den, og den ledet meg til inngangen av slottet. Jeg sto der, åpnet døra og gikk inn. Det var digert, med masse bilder og greier. Det var edderkoppspinn på hjørnene, og det var trapp opp. Jeg gikk opp, og jeg hørte noen så gråt. Det hørtes ut som en stemme i ett av rommene på korridoren. Jeg åpnet døra forsiktig, men det lagde skikkelig høy lyd. «Hvorfor tok dere Othelia fra meg, hvorfor?» hun sto der og gråt. Nevnte hun meg Othelia? «Jeg, dronning Ondina, trenger Othelia tilbake!» sa hun. Ondina! Var det Ondina, hun så fryktelig ond. «Jeg skal kverke henne.»

«Othelia? Går det bra med deg?» spurte Carlos. Han rakk meg en hånd, så jeg kom meg opp. «Jeg hadde en rar drøm» sa jeg. «Hva var det om?» spurte Cindy, jeg kunne se hun ble litt bekymra. «Ondina sa hun ville ha meg tilbake, og kverke meg.»

Skrevet av Vanesa og Cie