Den utvalgte 8

«Du har blitt utviklet, så nå kan du se syner,» sier Katarina. «men da kan jeg gå inn istede for deg, sånn at hun ikke kverker deg da.» Hun himlet med øynene. Jeg sendte henne ett blikk som sa takk. «Vi må gå og komme oss videre. Vi finner en løsning etter det.» Carlos så litt sint ut når han sa det, og trist i den samme tiden. Jeg hørte Cindy og Carlos hviske foran meg og Katarina. «Du trenger ikke bli sjalu, du vet hun aldri kommer til å bli sammen med han.» Sa Cindy. Hun så bak, og fortet seg. «Vi må klatre på lianene og slenge oss. Vi har ikke noe annet valg.» Carlos begynte å hoppe, og jeg hørte gisp fra de 2 jentene. Så var han allerede på den andre siden. Etter han, hoppet Cindy, og Katarina rett etter. De vinket av jeg skulle komme, jeg hadde egentlig ingen erfaring, men jeg måtte, så jeg hoppet.

Jeg var livredd, med prøvde, og klarte meg bra, helt til jeg mistet balangsen. Jeg slang meg veldig høyt opp, og begynte å falle sakte ned. Jeg hørte på folk som ropte på meg. Men jeg stoppet og falle ned. Det var noen som grep tak i meg. Det føltes ut som en engel, men når jeg så opp, var det ikke en jeg forventet, en hvit engel, en snill en, men istede var det Lorenzo. Han tok meg ned, og slapp meg forsiktig. «Bare hyggelig.» Sa han og tok det sjarmerende guttesmilet. «Hva søren er det du gjør her? Vil du slåss eller?» Carlos kom fram og var så klar til å slåss. «Nei, altså gutter, nå driter dere i å være sånn. Hva er greia med dere 2?» sier Katarina. Lorenzo himlet med øynene, og sa ingenting. Carlos sto bare der og stirret. «Decilian ba meg lete etter Othelia og Katarina. Vi trenger dobbelt gjenger blod for at Decilian skal leve.» Sa Lorenzo. «Hvorfor gjør du det? Og tror du vi bare skal levere de til dere? Kan ikke du liksom bli The nice guy for en tid? Othelia kan faktisk dø. Decilian bare bruker deg som en slave, og du velger fortsatt å stå nær hans side.» Sa Cindy. Jeg kunne se at Lorenzo bare sto der og stirra. Han så litt trist ut. «Kom igjen da, vi vet du bryr deg om Othelia.» Sa Katarina. Jeg kjente jeg ble helt rød i kinnene. Jeg møtte blikket hans, og øynene hans glitret. «Greit. Men hvis Decilian finner ut, så..» «Å herregud, sa vi ikke noe nå nettopp?» sa Katarina.


Jeg så han holdt munn med en gang. «Greit, greit. Skal dere til Ondina, moren til Othelia?» sa Lorenzo. «Moren min?» sier jeg. Alle ble helt stille. «Noe mer dere skal fortelle meg eller?» Jeg følte at jeg ble rasende. Å ikke fortelle meg at moren min var en ond dronning, orket jeg bare ikke. Jeg gikk fort forbi, så meg ikke for, og nok en gang, falt igjen. Holdt på å falle egentlig, til noen tok meg imot. «Du må virkelig slutte å falle,» sier Lorenzo. Ha så meg rett i øyene imens han holdt meg. Jeg så Calos sitt blikk, og rev meg ut fra henende til Lorenzo. «Jeg kan prøve å telepotere oss bort, men lover ikke noe,» sier Cindy og rekker hendene til oss. Vi holder hverandre i hendene, og jeg ser at Lorenzo og Carlos er på hver sin side av meg. Vi ser et blink så er vi teleportert til et annet sted.

Vi kommer bort til et slott som lignet på det i synet mitt. Det var Ondina sitt. Vi gikk sakte inn og hørte en samtale mellom hun og noen tenåringer. Vi gikk inn å jeg så at dem så kjent ut. «Siri?» hører jeg en stemme si. «Maria?»