Den utvalgte Kapittel 2

Den utvalgte

Kapittel 2

De roper desperate etter hjelp, og sola holder på å gå ned. De ser et gammelt tau som blir senket ned men de hører ingen stemmer der oppe. De forter seg og klatrer opp. De kommer opp, og de ser at det begynner å bli mørkt. «Jeg tror vi må dra tilbake til båten,» sa Linus og tenkte seg om før han sa grunnen «fordi vi finner ikke båten når det er mørkt.» De begynte å gå bort til stranda. «Ok, la oss gå til bå..» Filip tok en pause og etter hvert fikk han helt panikk. De andre var helt forvirra, og etter hvert skjønte de hvorfor han fikk panikk. Båten var forsvunnet!

«Vi går og sjekker rundt øya, kanskje den har blitt dratt rundt stranden.» Sa Linus og var helt rolig. «Vi deler oss i 2, jenter, dere er sammen, så er jeg og Filip sammen. Dere går til venstre, vi går til høyre, så møtes vi på halvdelen.»

Etter en stund

«Dette er helt håpløst. Vi finner ikke båten, og jeg nekter å campe ute! Det er masse mygg her. Og vi hadde all maten og drikken der! Vi kommer til å dø!» Skriker hun helt forskrekket og har tårer i øynene. Jeg prøver å trøste henne mens hun får panikk.  «Hei folkens, har dere funnet båten ennå? Vi fant den ikke, så vi håper dere har funnet noe.» Vi nikket nei. «Da må vi tydeligvis campe ute her i dag.» Sa Linus. Linus ser mistenkelige bobler i vannet. Han mener at det er store bobler, og de kommer nærmere og nærmere land. De blir redde og løper opp mot skogen, og de hører noe skikkelig rart frese.

Bak treet hører de hundelyder, og de går og sjekker. De ser en hvit stor majestetisk hund som kommer mot dem i en fin gange. «Ikke vær redd, den er borte nå.» Sier hunden. «Hva da?» Spør Siri mistenksomt. «Du finner det ut senere.» Plutselig avbryter Marie «Snakker du med hunden eller?» Sa hun. «Ja, hører dere han ikke?» Spurte jeg sjokkerende. «Nei, det eneste vi hører er bjeffing.» Svarer Filip. Det var rart. «Vi er nødt til å finne på ett sted å sove i natt. Hunden bjeffer: «Jeg vet om et sted, en hule opp i fjellet. Følg meg.» Jeg følger etter hunden, og vinker at de andre skal komme etter. Etter en stund kommer vi til en gigantisk skummel hule. Vi går lenger inn og setter oss der. «Jeg legger meg jeg, er veldig sliten etter turen.» Sier Linus. «Ja, jeg trenger skjønnhetssøvnen min.» Sier Marie og flipper med håret. De legger seg, og jeg gjør det samme. Jeg hørte allerede Filip snorke. «Jeg heter Iris forresten.» Sa hunden. Jeg smilte til hun. Jeg fikk ikke sove, så jeg sto opp og så meg litt rundt. Plutselig så kom det et skarpt lys, og jeg rørte det, og jeg gikk gjennom. Det siste jeg så var at Iris fulgte etter meg.

Skrevet av Vanesa og Cie